- Jeg vet ikke hva jeg vil bli, jeg har ingen anelse.
Har du hørt det før? Det kommer fra en ung kvinne som har kommet halvveis i en bachelorgrad og opplever at valget var feil. Hun skal gjøre det ferdig, fordi hun «sikkert får bruk for det en gang». Men hun er helt sikker på at dette ikke er noe hun har lyst til å jobbe med. En jobb innenfor dette fagfeltet vil være for «stillesittende» for henne. Men hva hun egentlig vil, klarer hun ikke å finne ut.
Hun vet hvordan de har det de som virkelig vet hva de vil. Hun kjenner en som vil bli lærer. Han visste det allerede fra han var ung, og går på lærerskolen og stortrives. Hvordan klarte han å finne ut det det? Og hvorfor klarer andre det ikke?
- De sier jo at jeg må velge det jeg vil selv, men når jeg snakker om noen yrker jeg kunne tenke meg ser jeg at de rynker på nesa, forteller jenta.
Hun snakker om foreldrene sine. De har begge høy utdannelse, og jobber i det offentlige. I ord, sier de at det er opp til henne og at hun må velge selv. Likevel skinner det godt igjennom hva de egentlig mener hvis hun tenker fritt og foreslår yrker som er litt utenfor «normalen».
Yrker og karrierevalg går i arv. Barn av foreldre med høy utdannelse tar gjerne høy utdannelse, mens barn med foreldre uten høy utdannelse, gjør det ikke. Dette handler både om mulighetene de har og om forventningene som ofte følger med livet i en familie. Men det er også omgivelsene ellers som påvirker.
Den svenske karriereveilederen og teoretikeren Linda Gottfredson har utviklet sin teori om hvordan mennesker inngår kompromisser og stadig snevrer inn sitt eget «mulighetsrom». Når barna er små, velger de yrker ut ifra det de leser om i bøker og ser på TV. Da er yrker som postmann, politi, sykepleier eller nå også Youtubere populært. Etter hvert som de blir eldre, ser de at det er noen yrker som ofte er mer vanlig for kvinner, og noen for menn. De blir kjønnsbevisste, og velger deretter. Når de blir enda eldre, begynner de å se at det finnes sosiale klasser, og at noen yrker medfører større prestisje enn andre. Avhengig av hvor ungdommen og hennes familie plasserer seg i dette landskapet, styres også valgene hennes inn i hennes sosiale gruppes mulighetsrom. Når en ungdom står der og skal velge seg en retning når videregående skole er avsluttet, velger hun dermed ikke fritt. Hun velger kun innenfor de yrkene som er igjen etter at hun har kompromisset bort store mengder av mulige yrker gjennom denne innsnevrende prosessen.
For jenta som nå holder på med «feil» bachelorgrad, kan problemet ha vært at det hun egentlig ønsket seg ikke lå innenfor de rammene som omgivelsene og foreldrene satt. Det eneste hun visste var at hun ønsket seg var en jobb hvor hun ikke måtte «sitte stille». I et miljø hvor høy utdannelse var en selvfølge, klarte hun ikke å finne fram til jobber som passet med dette kravet. Derfor følte hun seg rådvill.
Hvordan skal man så motvirke dette? Å være bevisst at det skjer, er i alle fall en start. Å kjenne igjen all den ytre påvirkningen som skjer, og å være bevisst på at valgene dine styres av dette, kan kanskje gjøre at du klarer å utvide horisonten. Selv om familien og alle i omgivelsene har blikket rettet mot ingeniørstudier på NTNU, juss, eller økonomi, går det ann å stoppe opp og tenke på om dette virkelig er det rette. For foreldre, er det viktig å forsøke å ikke skape for mange forventninger og begrensende rammer for valgene som skal taes. Om du ikke kan gjøre noe med hvem du er eller hva du gjør, kan det være en ide å forsøke å holde munn, eller å konsentrere seg om å respondere på ungdommens tanker, uten å være styrende eller dømmende.
